Riktig sortsutvalg bidrar til bærekraftige løsninger

Innholdsfortegnelse

Historikk

Grunnlaget for vår sivilisasjon ble lagt for over 10.000 år siden, den gangen menneskene begynte å dyrke jorden. Man ryddet land, anla jorder og sådde frø – den første bonden var et faktum. Med større tilgang på mat ble det mulig å etablere faste bosetninger, landsbyer og etter hvert byer. Befolkningen økte, mens det relativt sett ble færre som dyrket jorden. Det ble nødvendig å produsere maten mer effektivt, noe som ble starten på å utvikle bedre sorter og foredle disse- et arbeid som fortsatt pågår.

Seleksjon, dvs. å velge de plantene som hadde de ønskede egenskapene i en naturlig populasjon, var lenge den vanligste måten å utvikle nye sorter, men på slutten av 1800 tallet startet man med systematisk foredling basert på forskning og økt kunnskap om genetikk. Utvalget av moderne sorter er stort, og det er i dag stort sett utenlandske frøfirmaer og forskningsinstitusjoner som utvikler og produserer nye sorter. I de viktigste kulturene, der det er ekstra viktig å ha tilpassede sorter, som korn, potet, kålrot mm, foredler og produserer vi våre egne innenlandske sorter.

Åpenpollinerte sorter

Tidlig planteforedling foregikk ved at bøndene høstet såfrø fra egne avlinger og dyrket videre på planter som hadde spesielt gode egenskaper (seleksjon). Åpenpollinerte planter pollineres fritt innenfor en populasjon, og foreldrenes egenskaper føres videre i frøet. Over tid vil sorten bli mer og mer ensartet, og det skjer ingen stor genetisk endring fra generasjon til generasjon. Sorter som er utviklet ved lokal seleksjon kalles landsorter, og de ble med tiden svært godt tilpasset distriktet eller gården de kom fra. I dag finnes det millioner av sorter av ulike planteslag. Utvalg og seleksjon har gjort at mange av dem i tidens løp har blitt svært ulike de plantene de opprinnelig stammer fra.

F1 hybrider

Moderne sortsutvikling har fortsatt seleksjon som en grunnpilar, men man har tatt i bruk flere metoder for å kunne utvikle sorter med helt spesielle og målrettede egenskaper. Produsentenes krav til planlegging og effektivitet har feks. utløst et behov for helt ensartede planter. For å sikre at alle planter fra et frøparti ble mest mulig identiske, utviklet man det som kalles F1 hybrider. F1 står for første generasjon, og er frøet som dannes når to innavlede foreldrelinjer krysses. Foreldrelinjene er innavlet gjennom mange generasjoner inntil det ikke forekommer genetisk variasjon i arvematerialet. Frøene som dannes ved kryssing av disse linjene vil inneha nøyaktig det samme genetiske materialet, og alle plantene vil derfor ha de samme egenskapene.

Sortsegenskaper

Moderne planteforedling gjør oss i stand til å utvikle planter som spesifikt tilfredsstiller de krav produsentene og forbrukerne har, på vesentlig kortere tid enn tidligere. Dette skyldes bla bedre metoder for kartlegging av gener hos både foreldrene og avkommet. Man kan da på et tidlig stadium sortere ut materiale som ikke har de ønskede egenskapene. I tillegg har de fleste større frøfirmaene produksjonsarealer flere steder i verden, slik at produksjonen av frø kan foregå kontinuerlig, uavhengig av årstid.

Ensartethet

For å sikre en stabil og forutsigbar produksjon er det viktig at sortene er mest mulig ensartet, både i vokseform og utviklingstid. I mange kulturer ønsker man å høste hele holdet under ett, eller over en kort periode. Dette gjelder særlig frilandskulturene, men også salat eller krydder i veksthus. For andre kulturer, som agurk og tomat, ønsker man at plantene produserer ensartede frukter fra starten til slutten av plantenes produksjonstid. F1 sorter er typiske eksempler på sorter som er svært ensartede.

Sortstilpasning

De største utfordringene produsentene kommer til å stå overfor i framtiden vil antakelig skyldes klimaendringer. Endringene vil kunne komme på mange områder samtidig, og det antydes at klimaet både kan bli våtere langs kysten og tørrere og varmere på sommeren, med vekstsesonger som starter tidligere og varer lengre.

Man ser allerede nå at vekstsesongen har blitt lengre. I Europa har man registrert en gjennomsnittlig økning i vekstsesongen på 11 dager; 6 dager tidligere løvsprett og 5 dager senere bladfall. I Norge har vi ikke like eksakte målinger, men det registreres at vekststart kommer gradvis tidligere og at pollineringsperioden i frukt varer lengre. Tidlig blomstring vil være utfordrende pga økt fare for frost under blomstring, men også fordi det kan gi dårligere forhold for de pollinerende insektene.

Vi kan også forvente økt og mer varierende nedbør, og styrtregn blir mer vanlig. Dette vil stille større krav til hydrotekniske løsninger som sikrer at vannet ledes bort uten økt erosjon og tap av næringsstoffer. Men med økt temperatur og fuktighet er det også sannsynlig at vi vil få økt forekomst av plantesykdommer, og at det kommer nye sykdommer vi ikke har sett tidligere. Tilsvarende kan vi også regne med for skadeinsekter, der vi allerede nå har utfordringer fordi nye arter etablerer seg uten at det finnes naturlige fiender som kan kontrollerer bestanden.

Dette blir ekstra utfordrende fordi vi står i en situasjon der antallet tilgjengelige plantevernmidler blir redusert og fordi et svært strengt regelverk gjør at det godkjennes få nye aktive stoffer. Prosessen er også tidkrevende, og antallet nye godkjenninger er ikke proporsjonal med antallet midler som blir borte.

FN anslår at ca 40 % av verdens avlinger går tapt på grunn av sykdommer og skadedyr, og dette tallet kan forventes å øke når effekten av klimaendringene blir enda mer merkbare. Utvikling av sorter med genetisk motstandskraft mot skadegjørere er derfor et område det forskes mye på. Mye av forskningen har vært rettet mot de store og viktige kulturene på verdensbasis, som korn og potet, men også innenfor grønnsaker og bær forskes det mye for å få fram sorter som kan møte de endrede kravene. For at produsentene skal kunne opprettholde produksjonen er vi avhengig av at det utvikles nye sorter som er tilpasset endrede forhold. Feil sortsvalg vil ikke bare bety lavere avlinger, men også økt behov for gjødsel og plantevernmidler.

Svært mye av sortsarbeidet i jordbær dreier seg i dag om å finne sorter som er egnet til dyrking i veksthus og tunell uten at det går ut over smak og holdbarhet. Jordbærdyrking i tunell har mange steder overtatt for frilandsdyrking, og sikrer produsentene kontroll over klima, vann, næring og skadegjørere. Fordelene er at man kan utvide sesongen, avlingen blir større og mer forutsigbar og man har mindre behov for å behandle mot sykdommer og skadedyr.

Andre eksempler på vekster der man har en utstrakt bruk av sorter som er motstandsdyktige eller resistente mot ulike skadegjørere er:

Agurk: Virus, Meldugg
Tomat: Virus
Salat: salatbladlus, salatrotlus, salatbladskimmel
Kålvekster: Klumprot
Potet: Potetcystenematode, potetkreft, tørråte, flatskurv, foma, fusarium, potetvirus
Korn: Fusarium, rustsopper, nematoder

Muligheten til å velge sorter som er tilpasset ulike klimatiske betingelser, som er sterke mot skadegjørere og gir stor avling av god kvalitet selv om forholdene ikke er optimale, bidrar til å sikre matforsyningen i tiden framover. Produsentene vil også kunne redusere bruken av gjødsel, vann og sprøytemidler uten at det går ut over kvaliteten på produktene, noe som igjen vil bidra til mindre matsvinn. Alle disse faktorene er viktige i et bærekraftperspektiv.

Det meste av kunnskap om sorter, sortsegenskaper, dyrkingskrav osv. finner man hos leverandørene av frø (NORGRO og LOG m.fl) og enkelte frøfirmaer vil også gi veiledning om sortsvalg og dyrking. I tillegg har Norsk Landbruksrådgiving et stort korps av rådgivere som til sammen har spisskompetanse og dekker alle typer produksjoner, samt at de har vært med på å utvikle en klimakalkulator og gir klimarådgivning. Det er også mulig å leie inn private konsulenter, og enkelte dyrkingsmiljøer har etablert egne kulturklubber der man kan samle kunnskap og dele erfaringer (Norsk løkdyrkerforening, Agurkklubben, Tomatklubben).

Regelverk

Forhold som gjelder plantesorter er regulert i et omfattende regelverk, som Mattilsynet er satt til å håndheve. Regelverket omfatter såkalt sertifisert produksjon, dvs. produksjon av formeringsmateriale og oppformering av planter til videre produksjon (kjerneplanter, eliteplanter osv.). Regelverket er likt i hele EU, og Norge har tilsluttet seg EUs forordninger.

En godkjent sort skal ha sitt eget navn, og den skal ha egenskaper som er forskjellige fra andre sorter. Før det er mulig å omsette frø eller settepotet, så må sorten være godkjent og oppført på den nasjonale sortslista, eller tilsvarende liste for et EU-land. EU-kommisjonen har også satt opp en felles sortsliste for alle EU-land.

Sorten må for å bli godkjent ha vist i prøvinger at den er forskjellig fra eksisterende sorter, og hagebruksvekster må i tillegg ha vist sin egnethet gjennom verdiprøving flere steder i landet. Sorter som markedsføres må ha vist at de er best mulig egnet for norske forhold, og sertifiseringen sikrer at sorten er fri for sykdommer og skadegjørere.

Norge følger UPOV konvensjonen fra 1978 (Den internasjonale konvensjonen for beskyttelse av plantenyheter) som blant annet tillater at bønder benytter såfrø de har dyrket selv. Nyere versjoner av UPOV, som de fleste industrialiserte land følger, pålegger bøndene å kjøpe nytt såfrø hvert år eller betale royalty til sortseieren for frø fra egen produksjon.

Oppsummert:

Mennesket har forbedret planter og utviklet sorter siden jordbrukets begynnelse
Man kan dele sortene inn i åpenpollinerte sorter og F1 hybrider
Sortsegenskapene videreutvikles og tilpasses endret klima og dyrkingsforhold, krav til avling, motstandskraft mot sykdom, etc.
Norge er tilsluttet EUs forordninger og har samme regelverk for sertifisert produksjon
Norge følger UPOV konvensjonen fra 1978 (Den internasjonale konvensjonen for beskyttelse av plantenyheter) som blant annet tillater at bønder benytter såfrø de har dyrket selv.

En humle på en agurkplante. Foto: NGF

Denne artikkelen er skrevet som en del av Norsk Gartnerforbunds Bærekraftsprosjekt som vil bidra til informasjonsarbeid og veiledning for et mer bærekraftig landbruk. Prosjektarbeidet består av «Bærekraftshåndboken», spesielt rettet mot norsk gartneri- og hagebruksnæring. Underveis publiseres artikler som skal gjøre næringsaktører mer bevisst egen miljøpåvirkning og inspirere til konkrete tiltak. Prosjektet er støttet med midler fra Landbruksdirektoratets klima- og miljøprogram.

Tekst: Mona Nordli, NLR

Bærekrafthåndboken