Tiåret 2021-2030 er FNs tiår for naturrestaurering. Over 70 land har skrevet under en resolusjon med mål om å tilbakeføre områder til natur eller til «naturlike» arealer. Både store og små prosjekter teller.
Restaurering betyr å helt eller delvis tilbakeføre til en tidligere tilstand. Hva man ønsker å tilbakeføre til kommer selvfølgelig helt an på hva man ønsker å oppnå. En god parameter for hva man ønsker å oppnå er hvilke økosystemtjenester man vil at et område skal tilby. Gjennom å tilbakeføre gjengrodd slåtteng til eksisterende slåtteng kan området igjen forsyne med grunnleggende- regulerende- og kulturelle økosystemtjenester så som artsrikdom, pollinering og rekreasjon. Målet her er at området skal bli mest mulig lik en slåtteng i gamle dager. Hvis man ser på andre områder, for eksempel myr trenger restaureringen nødvendigvis ikke ha som mål at myren igjen skal bli en tro kopi av en tidligere intakt myr. I noen tilfeller kan det være mer hensiktsmessig å ha som mål at myren restaureres til en eller annen form for våtmark som kan begynne å forsyne oss og naturen med rekreasjonsmuligheter, flomdemping, hekkeplasser for fugler, leveområde for insekter og liknende. Eller at den blir til skog som forsyner med energi og karbonlagring. Her vil den eksisterende tilstanden i stor grad avgjøre hva man skal gjøre.
Utallige undersøkelser viser at det å restaurere og legge til rette for et naturmangfold har uendelig med fordeler for oss og vår klode. Det går også å regne på de økonomiske gevinstene. Et eksempel fremført på Naturrestaureringskonferansen 2021, var en utregning på hva jorderosjon koster Iran årlig. I en undersøkelse kom man frem til en kostnad på mellom 56 -112 billioner dollar. Til sammenlikning lå den samlede innkomsten fra oljeeksporten samme år (2014) på 53,6 billioner. Fullt så ille som Iran er ikke tilstanden i Norge, men med alle de fordelene vi har av å forvalte våre ressurser riktig er det neppe noen som er uenig i at det burde bli mer av mangfoldet.
En vanlig misoppfattelse når man snakker om restaurering er at det baserer seg på prinsippet «jo mer ødelagt desto større behov for restaurering». Eller at områdene/restaureringsprosjektene må være store om det skal ha noen effekt. Altså noe som ikke angår folk flest. Det er ikke helt sant. Faktisk viser det seg ofte at det er de små grepene i ikke helt ødelagte område som kan ha den største effekten. Det er også uten tvil dette som er det mest kostnadseffektive satt opp mot nytten av tiltakene. Særlig effektivt blir disse små tiltak jo flere aktører som går sammen.
Er tilrettelegging det samme som restaurering? Ikke nødvendigvis. Tilrettelegging er et videre begrep. Når man tilrettelegger gjør man det enklere for «noe». Det betyr at til og med noe så lite som å sette opp et insekthotell kan regnes som et tilretteleggingstiltak. Men hvis tilretteleggingstiltaket tar sikte på å tilbakeføre et område mest mulig likt et naturlig område så blir det en form for restaurering. Restaurering blir på en måte det ideelle tilretteleggingstiltaket, for hvis man får et område til å ligne så mye som mulig på hvordan det skulle ha sett ut i sin «naturlige» tilstand så kan man (i hvert fall i teorien) anta at det vil gi tilbake alle de økosystemtjenester vi ønsker ut av området.
Hva er det som hindrer tilrettelegging og restaurering i landbrukssektoren?
Mye av svaret ligger sannsynligvis i ordet konkurranse. Skal en virksomhet kunne overleve må den være lønnsom. Dette kan vi ikke komme fra. Den beste måten å bli lønnsom i en konkurransesituasjon er prinsippet «mest mulig ut av minst mulig enhet ved hjelp av minst mulig kostnadskrevende innsatsfaktorer». Og helst så store enheter som mulig per virksomhet. Sistnevnte prinsipper hjelper oss også med selvforsyningen, som ikke er med på å minke den politiske viljen til store effektive enheter. En tilleggsfaktor er at selv om man kan regne på de tusen fordeler for kloden i enhetene kroner og økosystemtjenester, ligger utgiftene/de langsiktige kostnadene ved et tiltak hos den som bruker og drifter marken. Der det nødvendigvis ikke er sånn at det drypper på klokkeren når det regner på presten. Like gjerne kan tiltaket innebære en ulempe.
Det har blitt skrevet flere rapporter med forslag og tanker om hvordan landbruket skal bli mer bærekraftig. En levedyktig matfremtid utgitt av Utviklingsfonden er en rapport som også tar for seg norsk landbruk. Gjennomgående tar slike rapporter gjerne til orde for mindre og flere gårdsbruk med en diversitet i produksjonen på gården. Hvilken trend vi kommer å se fremover vil i stor grad være avhengig av politiske ambisjoner. Altså noe som den enkelte produsent ikke i så stor grad kan gjøre noe med. Så hva kan vi gjøre? Ganske mye og tilrettelegging for naturmangfold er i mange tilfeller et lavterskeltiltak hvis man konsentrerer seg om områdene utenfor selve produksjonen.
Nøkkelen ligger i ordet mangfold oversatt til «litt av alt». Litt av alt av tiltak som fremelsker litt av alt av organismer. Det koster ingenting å gjøre seg opp en mening om de naturverdier man besitter. Det er lurt å starte med en kartlegging. Hvilke områder finnes som allerede har verdier for naturmangfold og kulturmiljø? Er det noen områder som har potensiale? Et første sted å starte er å gå inn i naturbase.no. Ikke alt av viktig natur og arter dekkes her. Noen informasjon kan også være utdatert, men det gir i hvert fall en liten pekepinn. Noen kommuner deltar i et pilotprosjekt der man utarbeider kommunedelplaner for naturmangfold, bland annet Fredrikstad kommune. Her kan man gå inn og gjøre seg bedre kjent med og få kunnskap om kommunens naturverdier. Det kan være hensiktsmessig å kontakte kommunen for veiledning.
Har man fått påvist verdifulle områder finnes det flere tilskuddsordninger. På Miljødirektoratets hjemmeside finner man en oversikt. Regionale miljøtilskudd (RMP midler) dekker også inn biomangfold og kulturlandskap. Her omfattes både bevaring og gjennopprettingstiltak. Tilskudd til pollinerende insekter finnes det flere ordninger som dekker. Pollinerende insekter har et eget kapittel i bærekrafthåndboken. Mange av de ordninger man kan søke på overlapper hverandre i forhold til forskjellige tiltak. Og hvorfor ikke kombinere det man må ha med det man vil ha. Det finnes krav til vegetasjonsbelter mot vassdrag. Så hvorfor ikke berike vegetasjonsbeltet med variert vegetasjon. Kantvegetasjon langs vassdrag og annen kantvegetasjon langs produksjonsarealet er viktige miljøtiltak. Til forskjell fra tiltak som å la kulturlandskapet gro igjen for å fange karbon (som gir mindre biologisk mangfold), er kantsoner win-win både for miljø og mangfold. Man kan hevde at tiltak som ivaretar begge hensyn er der vi bør begynne. I våre dager er det god reklame å være en miljø- og naturvennlig bedrift.
Tekst: Maria Fall, NGF Foto: Pixabay
Denne artikkelen er skrevet som en del av Norsk Gartnerforbunds Bærekraftsprosjekt som vil bidra til informasjonsarbeid og veiledning for et mer bærekraftig landbruk. Prosjektetarbeidet består av «Bærekraftshåndboken», spesielt rettet mot norsk gartneri- og hagebruksnæring. Underveis publiseres artikler som skal gjøre næringsaktører mer bevisst egen miljøpåvirkning og inspirere til konkrete tiltak. Prosjektet er støttet med midler fra Landbruksdirektoratets klima- og miljøprogram.