Etter planen vil det komme en ny utgave av Fremmedartslisten i 2023. Sannsynligheten er stor for at diskusjonen om alle de uønskede artene på listen vil blusse opp igjen. Med et mål om å lage bærekraftige byer i framtiden håper jeg at vi i 2023 isteden gjør et forsøk på å begynne diskusjonen forfra.

De faktorene man internasjonalt anser som de fem største truslene mot det biologiske mangfoldet er (i synkende rangordning): Arealendring, rovdrift, klimaendringer, forurensning og spredning av skadelige arter til nye områder. I Norge har vi valgt å omtale spredning av skadelige arter til nye områder som «problemet med fremmede arter». Dette har svært uheldige konsekvenser. Nå diskuterer vi problemstillingen med helt feil ord, og når man diskuterer med feil ordbruk, bommer man på målet.

Fremmede arter

Ordet fremmed er blitt et synonym for noe vi ikke skal ha: «Unngå de fremmede artene.» «Ikke plant fremmede arter.» Men det første man snubler over når man bruker ordet fremmed, er at det er nærmest umulig å avgrense hva som skal anses som fremmed. Definisjonen av en fremmed art er «en art som opptrer utenfor sitt tidligere eller nåværende naturlige utbredelsesområde og spredningspotensial». Det vil si utenfor det området arten kan spre seg til naturlig uten hjelp av mennesker. Her ligger et åpenbart spørsmål på lur, nemlig hva er et tidligere eller nåværende naturlig utbredelsesområde?Vi ser at det definitivt er en (udefinert) geografisk avgrensing, men det handler også om tid. Tidligere eller nåværende: Mennesker har bevisst og ubevisst flyttet arter i all tid. Et sted må man sette en grense, og det sier seg selv at hva som er innenfor eller utenfor blir svært forskjellig, avhengig av hvor man setter grensen. I tillegg spiller det faktisk ingen rolle hvilken tidsgrense man setter, for den vil aldri være i tråd med definisjonen, ettersom definisjonen bare indikerer at det finnes en tid, men ikke hvilken.

For å sette en grense tyr vi gjerne til Artsdatabankens risikovurderinger. Artsdatabanken har valgt året 1800 som sin tidsavgrensning for hvilke arter som blir vurdert. Denne grensen er valgt av en administrativ grunn, men ikke desto mindre er den valgt og tilfeldig. Hadde komiteen som har utført arbeidet for Artsdatabanken, valgt å sette avgrensingen ved for eksempel året 1900, hadde listen sett helt annerledes ut. Fremmedartslisten er altså ikke en liste over de artene vi ikke ønsker, men den omfatter noen av de artene som har kommet til Norge i den senere tid og derfor er blitt vurdert.

Tatt i betraktning den kronglete definisjonen av fremmede, er det en stor lettelse at den egentlig er uinteressant å finne ut av. For problemet for det biologiske mangfoldet er effekten en art kan få, ikke hvilken menneskeskapt boks vi velger å sortere den inn i. Og det er ikke så enkelt som at alle arter som blir flyttet fra det «tidligere og nåværende naturlig utbredelsesområdet», har en negativ effekt på det hjemlige biologiske mangfoldet, eller at det kun gjelder disse artene. En art som med sikkerhet befinner seg innenfor sitt «tidligere og nåværende naturlige utbredelsesområde», kan absolutt også gjøre skade på mangfoldet.

Stedegne arter

Når «fremmede arter» i bevisstheten er blitt det samme som uønskede arter, må man finne en løsning. Den valgte benevnelsen er «stedegne arter». Før fremmede arter ble et hett tema, ble begrepet stedegen art gjerne brukt om endemiske arter (arter som er begrenset til et spesielt leveområde). Senere har begrepet helst vært brukt som synonym til hjemlige arter (arter som forekommer naturlig i Norge). Så gjorde Forskrift om fremmede organismer sitt inntog, og da begynte det å handle om genetikken. Forskriften omtaler riktig nok «organismer av stedegen stamme», men vi har fortsatt å bruke stedegne arter. Dette gir ingen mening, for her er det to forskjellige mangfoldsnivåer som røres sammen, nemlig artsnivå og genetisk nivå.

Og igjen får vi problemer med grensene. Hvor begynner og slutter noe å være genetisk stedegent for det stedet man vil at det skal være stedegent innenfor? I mange tilfeller er også spørsmålet hvorvidt det finnes grenser som har noen betydning, eller om det kanskje ikke finnes grenser i det hele tatt. Vi har som sagt flyttet rundt på arter i all tid. Dette gjelder også de artene som forekommer i naturen. Det dreier seg om tusentalls arter, og vi må anta at det er store variasjoner.

Reparasjon eller konstruksjon

For naturen har vi nå fått en rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM). Den gir noen retningslinjer når det gjelder grenser for stedegent for revegetering og restaurering. Det er viktig at dette har kommet på plass, for her handler det om reparasjon. Og at man tilbakefører det som finnes naturlig på stedet i den spesifikke naturtypen, er definitivt det viktigste målet. Det handler rett og slett om å gi naturen en dytt til å ordne opp og gjenskape seg selv med sine økosystemer.

I byen tilbakefører vi ikke. Her er det ikke noe som skal reparere eller gjenskape seg selv. I byen konstruerer vi områder med vegetasjon på ofte svært forstyrret mark, og det vi konstruerer er kunstig (uansett om det er naturhermende områder vi konstruerer). Selvfølgelig har villflora en plass i byen! Men det som har sporet av når vi snakker om stedegen vegetasjon i by, er at vi har en tendens til å se på det udefinerte «stedet» som en form for opphøyet plass. Slik forvandles plantene som angivelig vokser der, til guddommelige planter. De svarer til alt vi trenger og kan erstatte alle planter i Fremmedartslisten. Ja, de trumfer til og med alle nøye utvalgte og godt utprøvde norske frøkilder og kloner som finnes i salg. Så lenge noe er «stedegent» kan vi puste rolig, og alt blir bra.

Svart-hvitt eller komplekst

Overforenkling og idealisering er som regel ikke en lur strategi. I hvert fall ikke når det gjelder vegetasjon. Planter i bymiljø må tåle forholdene det området de blir plassert ut i, for det er ingen vits i å plante noe som dør. Bymiljøer er krevende. Det er problemer med turbulens, vannsprut og salt fra trafikken, slitasje fra mennesker og trange byrom. All slik plantestress forsvinner ikke ved å innføre begrepet «stedegent». Alle planter må tåle det samme. Det er liten nytte i å plante noe man ikke har midler til å skjøtte, men man har aldri tilstrekkelig med midler til å skjøtte all vegetasjon man planter. Derfor er viktig at det også finnes vegetasjon som skjøtter seg selv, for eksempel ved å dekke godt. Får man ikke oppfylt kravene, så vandrer ugresset inn.

For den som er opptatt av Fremmedartslisten, er noen av våre verste ugress godt representert der og også svært vanlige i byjordas frøbank. Legger man til rette for dette ugresset, bidrar man ikke bare til å øke forekomsten av svært brysomme arter, men man står også ansvarlig for å ha skapt store ekstra skjøtselskostnader. Man må være konsekvent i sin tenking. Er det ikke greit å plante ut de grøntanleggsartene som står på Fremmedartslisten, er det naturligvis heller ikke greit å legge til rette for at ugresset på den samme listen sprer seg ut over byen. Begrepet «stedegen» hjelper oss ikke med dette. For det er jo ikke slik at vegetasjonen plutselig får superkrefter til å konkurrere ut annen vegetasjon, bare fordi den kommer fra et skogholt i nærheten. Og spesielt ikke når målet er å overlate vegetasjonen til å skjøtte seg selv på naturhermende arealer (som for eksempel blomstereng).

Plantehelse er veldig viktig. Ingen ønsker sykdom i grøntanlegg og definitivt ikke at skadegjørere sprer seg videre til naturen. Derfor er man i profesjonell produksjon opptatt av kvaliteten på plantematerialet. For eksempel med tiltak som at man sykdomskontrollerer og mikroformerer det som skal bli til morplanter. Eller at planter skal være utprøvd for mottakelighet for sykdom før de blir tilbudt på markedet. Eller at man utvikler motstandsdyktige sorter, for eksempel mot almesyke. Dette er årelange prosesser. Med den stedegne tankegangen er prioriteten derimot hva som hører til, og hører det til, kan det formeres opp og settes ut. Egentlig helt uten videre. Det skjer, og det er bekymringsfullt for plantehelsen.

Natur eller kultur

Man kan lure på hvordan det ville bli mottatt hvis den selvutnevnte natureksperten gikk til jordbærbonden og sa at fra nå av skal du ikke bruke de jordbærsortene som er nøye utviklet for å være resistente mot gråskimmel: «Det nye nå er markjordbær, fordi det er en stedegen art. Men de eneste markjordbærplantene som virkelig duger, er dem du finner i engen ved siden av jordet ditt. De er nemlig stedegne. Jeg kan lokke med at dine planter nå kommer til å tåle utplantingsforholdene, ettersom de vokser «på stedet». Riktig nok kommer de fra en skyggefull og vindstille eng som ikke er det samme som ditt vindutsatte jorde med steikende sol. Men at engen du henter dem fra ligger like ved jordet, er det som gjør «forholdene» like. Jordet ditt er rett nok et produksjonsområde som skal oppfylle helt andre funksjoner enn engen, men det gjør ingenting. Det er ikke så farlig om jordet ditt vokser igjen med ugress. Faktisk bør du framelske slikt som løvetann og høymole, fordi dette er ugress som befinner seg innenfor sitt «tidligere eller nåværende naturlig utbredelsesområde», og da er det bra for det biologiske mangfoldet. Det er ikke så farlig at markjordbærene gir minimal avling og dermed har liten nytteverdi. Det er heller ikke så farlig om markjordbærplantene er mottakelige for sykdom. Stedegent er viktigere. Det er faktisk et spørsmål om stedegne markjordbærplanter kan bli syke i det hele tatt, når jeg tenker meg om. De kommer jo fra naturen, og naturen ordner opp selv. Og som en ekstra bonus vil du nå også hjelpe de pollinerende insektene når du velger markjordbær istedenfor en utprøvd jordbærsort. Det er kjempeviktig for de pollinerende insektene at det er stedegne markjordbærblomster. Faktisk er blomstene på en foredlet jordbærplante uten verdi for de pollinerende insektene, selv om du hører hvordan det summer på jordet. Det er fordi vi har plassert jordbær i kategorien fremmede, og da regnes ikke arten som en del av et mangfold.»

«Ja vel, du vil bruke din Fragaria ‘Saga’ allikevel, sier du? Ja, da er du bakstreversk og ikke nytenkende og framoverlent.»

Mer kunnskap – mindre ideologi

Dette er nesten ikke engang satt på spissen når man overfører argumentasjonen til planter for grøntanlegg og hvordan enkelte forholder seg til temaet. En frisk jordbærplante utgjør ingen trussel. Faktisk er det en veldig nyttig plante når man løfter blikket og ser på det store bildet. Mengdevis av våre etablerte grøntanleggsplanter hører til i den samme kategorien, og likevel skal de være uønsket i en stadig mer polarisert debatt om ordene fremmede og stedegen.

Utvikling av framtidens gode, grønne byer krever fagkunnskap og at vi tar hensyn til alle aspekter. En god start er at vi slutter å snakke om «problemet med fremmede arter» og bytter ut dette med «problemet med skadelige arter». Og at vi tilnærmer oss begrepet stedegent med en litt mindre idealiserende holdning og baserer våre tiltak på kunnskap. Bare med slike grep har vi kommet en mil framover i riktig retning.

Denne artikkelen er skrevet som en del av Norsk Gartnerforbunds Bærekraftsprosjekt som vil bidra til informasjonsarbeid og veiledning for et mer bærekraftig landbruk. Prosjektarbeidet består av «Bærekraftshåndboken», spesielt rettet mot norsk gartneri- og hagebruksnæring. Underveis publiseres artikler som skal gjøre næringsaktører mer bevisst egen miljøpåvirkning og inspirere til konkrete tiltak. Prosjektet er støttet med midler fra Landbruksdirektoratets klima- og miljøprogram.

Tekst: Maria Fall, NGF Foto: NGF